Små syke...

Uff og huff... Syke barn er aldri morro. I helgen som var, ble hun minste syk. Hadde kanskje regnet med det, siden de hadde vært få barn på hennes avdeling i barnehagen den siste uken. Bare 5 av 15 barn torsdag og fredag...!

Søndag ettermiddag våknet jeg til (hadde vært på nattevakt) ei uopplagt lita jente. Ville bare kose og sitte på fanget. Kjente at hun var litt varm. Utover kvelden ble hun tettere og tettere i brystet, og alarmen på telefonen ble satt på hver time igjennom natten slik at jeg kunne følge med. Obstruktiv innånding og vondt for å hoste. Jeg har en relativt høy terskel for hva jeg syntes er ekkelt når barna er syke, men denne gangen var det rett og slett ikke noe gøy.

Vår (fantastiske) fastlege ble ringt på morgenen. Vi fikk komme kvart på 2. Legen syntes det var på sin plass at vi kom, og sendte oss videre til akuttmottaket på sykehuset for en sjekk, og videre oppfølging. Her fikk minstejenta øvd seg nok en gang på å gjøre ting hun ikke synte noe om. De skulle sjekke, stikke, lytte og gi medisiner og mere til. Dette hadde hun akkurat gjort hos fastlegen, og vært veldig flink. Hvorfor igjen? Inhalasjon på forstøver var det verste. Å gå på vekten var ikke veldig gøy det heller. Mammaen måtte steppe opp på vekten selv i sammen med datteren, slik at de kunne trekke av min vekt da jeg gikk alene på vekten etterpå. Ganske lei og ikke medgjørlig, kan du si. Minsten altså.

Helsepersonellet vi møtte var flinke. Vi tilbrakte 2,5 timer på akutten, og jeg dro hjem med stor takknemlighet for alt de hadde gjort for min lille syke prinsesse og meg... Med åpen retur 2 døgn fremover.

Takk og lov for det norske helsevesenet, og for at min kjære datter endelig ser ut til å være på bedringens vei!

Her med is og "sykehusballong" imens vi venter på en seng..